Fredag 27. april stod 9 Vannførere klare på Eventyrplassen i Oslo med kurs mot Svartisen, Norges nest største bre. Reiseruten var fly til Bodø, deretter båt, buss og båt igjen for å komme til foten av Engebreen som ledet oss videre opp på Svartisen.
Svartisen er på 370 kvadratkilometer og turmulighetene er mange og varierte. Skiturer over og rundt omkring på breplatået til alle årets tider er absolutt å anbefale. Mange velger turen til Snøtind (1594 moh.), det høyeste punktet på Vestisen. En topptur til Helgelandsbukken (1454 m o.h.) betraktes nærmest som et «must» når man først er på Tåkeheimen, så sant været er bra
Fredag 27. april – På vei mot eventyret
For folk fra Østlandet er det en lang reise for å komme opp på Svartisen, og dagen i dag var en transportetappe som brakte oss et godt stykke nærmere målet. Målet for dagen var Reipå Camping 12 mil sør for Bodø.
Avreise var fra Eventyrplassen kl. 08.30. Kl. 12.10 landet vi i Bodø. Lokalbåten til Ørnes gikk ikke før kl. 16.00, så vi tilbrakte tiden i Bodø og et besøk på Flymuseet. Et interessant besøk, med innlagt flysimulator tur og tur opp i kontrolltårnet.
Kl. 16.00 stod vi klare for båttur videre på brygga i Bodø, og 1 time og 40 minutter senere var vi på Ørnes
Her ble vi plukket opp av en minibuss som var bestilt på forhånd sammen med overnatting på Reipå Camping.
Vi fikk innlosjert i hytter på campingen og etter en rask tur på den lokale Jokerbutikken, ble det pølsemiddag og øl. Vi falt i søvn ved 23.00 tiden etter en lang reisedag.
Lørdag 28. april – Opp i tåka
Dagens mål var Tåkeheimen ved Svartisen, en BOT-hytte (Bodø og omegn turisthytte) lokalisert ca. 1070 moh, bare et steinkast unna Svartisen. I løpet av dagen skulle 1200 høydemetre forseres til fots og på ski.
Avreise fra campingen var satt til 08.45. Første del av etappen var med bil, til Glomfjord og videre på rv17 til Holand ved Holandsfjorden. En tur som tok ca. 40 minutter.
På brygga i Holand traff vi guiden vår Anniken og hennes assistent Karl Georg. Hun, nederlender av opprinnelse, men bosatt i Norge de siste 10 årene, han nylig hjemkommet etter 15 år i Tibet. Hyggelig folk begge to, men med begrenset erfaring av brevandring, i dårlig vær verdt å merke.
Båten over Holandsfjorden kom og gikk, en tur på ca. 15 minutter som førte oss på den andre siden av fjorden til Engenneset og Svartisen gård.
Båtturen gir deg god tid til å nyte panoramaet med Engenbreens krystallklare blåis formelig rennende ned fra fjellet. Ofte speiler den seg i en blankstille fjord med bjørkeskog og sylkvasse tinder som kulisser.
Fra brygga fulgte vi kjerrevei (3 km) langs Engebrevannet. Dette er en enkel tur på godt underlag. Vi hadde hele tiden Engebreen rett foran oss med tåken trykkende ned på breen ved ca. 500 moh. Etter 30 minutter på kjerrevei bar det deretter opp langs svaene på øststiden av brefallet.
I regnvær slik det var denne dagen kan disse svaene være svært glatte, så vi var svært forsikte der vi bokstavelig skled oppover fjellsiden. Skotøyet til deltakerne var svært variert. Noen gikk i joggesko, noen i fjellstøvler, og noen i skistøvler.
Skistøvler kan absolutt ikke anbefales på de glatte svaene og bør ligge godt pakket i ryggsekken og hentes frem når man når snøkanten.
Vi fulgte svaene oppover, store deler av stien var godt merket med røde T-er og enkelte partier var også sikret med kjettinger til å holde seg i. Vel 240 meter over havet svinger stien skarpt til venstre, gjennom noe tett kratt og opp langs en meget lang steinformasjon.
Ved ca. 400 moh traff vi snøkanten og spente på oss skiene, og fortsatte oppover. Regnet gikk over til sludd, og tåken traff oss på ca. 500-600 meter over havet. Vi finsiktet oss inn på Tåkeheimen på 1073 meter over havet.
Planen var å ta til venstre ved Litlebreen, men med 0 sikt, guffent vær og en GPS som ikke var helt på stell passerte vi Litlebreen og fortsatte videre oppover bratta.
På 1200 moh forstod vi at vi var kommet noe ut av kurs, justerte oss inn og gikk på GPS kurs helt fram til Tåkeheimen som plutselig dukket opp i….. Tåka. Et passende navn på hytta!
Etter 10 km til fots og på ski, 1200 høydemetre og 5 timer kjente vi brent trelukt i nesa og vips dukket hytta fram i tåkehavet. Vi kom oss inn og møtte to hyggelige karer som hadde vært på hytta de siste 2 dagene.
Perfekt for oss, oppvarmet hytte gjorde at vi kom oss raskt på plass i hovedhytta. Den andre hytta var litt mer kranglete, da det ikke hadde vært folk der siden oktober 2011. Døra var sperret av en haug med snø og måtte graves frem før den kunne taes i bruk. Trond, Ola og Lars Erik hev seg over jobben og vips røyk det også fra den pipa.
Tåkeheimen ble i sin tid bygget av NVE. Navnet hyttene har fått, Tåkeheimen, skriver seg tilbake til perioden hvor NVEs bremålere holdt til i området. På døra til den gamle «trekanthytta» var det festet to innskrifter, den ene «Tåkeheimen», den andre «Institutt for uhensiktsmessig vær». Begge navnene er beskrivende av det vær man ofte møter på breen. Navnet Tåkeheimen falt i spesiell god jord og ble det offisielle navnet.
Hytta er Nord-Norges høyest beliggende turistforeningshytte (1073 moh.), og den tjener i tillegg til å være et åpent overnattingskvarter, også som base for bre- og fjellsportsaktiviteter.
Et steinkast borte ligger sikringshytta med do, vedlager og eget verksted for NVE. Sikringsdelen består av ett rom med 4 køyeplasser samt kjøkkenkrok. Begge hyttene er utstyrt med vedovner for fyring, gass til koking, solcellepanel til belysning, velutstyrte kjøkkener samt komplett sengetøy. NVEs deler av hyttene er ikke tilgjengelige for allmennheten.
Dagens Tåkeheimen er en erstatter for to trekant-hytter som Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) i sin tid fikk fløyet inn for å kunne drive bremålinger i forkant av kraftutbyggingen rundt Svartisen. De gamle hyttene var etterhvert blitt velkjente og var flittig brukt av både turvandrere, brevandrere og ikke minst brekursdeltakere.
Da Bodø og Omegns Turistforening (BOT) i 1992 fikk høre at Statkraft, som da formelt eide hyttene, hadde planer om å fjerne disse, var BOT ikke sene med å få avgårde en søknad om å få overta hyttene. Det kom et raskt og positivt svar, og dermed hadde BOT et krypinn ved Svartisen. BOBTOG/BOT hadde til hensikt å utvide hytta. Den andre, som var i dårlig forfatning skulle rives.
NVE hadde ytterligere ei hytte, ei Moelvenbrakke på Ettind som var i bruk. Den ble ødelagt av vær og vind, og NVE som hadde drevet med målinger på Svartisen i over hundre år, hadde ingen planer om å avslutte dette arbeidet. Dermed hadde NVE behov for ei ny hytte. Da så BOBTOG/BOT muligheten for et samarbeid med NVE, og fikk ført opp to nye hytter, med NVE som leietaker.
I løpet av ettermiddagen fikk vi også besøk av 3 personer fra Bodø, et nygift par som hadde gitt far/svigerfar tur til Svartisen i 60 års gave. Med 2 på hytta fra før, de tre nyankommende samt oss 11 var vi fulltallig med 16 personer, maks kapasitet på hyttene. Guiden vår, Anniken hadde lovet festmåltid i løpet av kvelden og ved 18.00 var det pastamiddag og lokalt kjøtt. Digg. Etter litt skrøning og juging stupte vi i seng ved 22.00, spente på hva morgendagen ville bringe.
Søndag 29. april – På toppen av Svartisen
Dagens mål var Snøtindene, (1594 moh) det høyeste punktet på Vestisen. Avreisen var planlagt til 10.30, og turen var estimert til 5 timer. Vi kom oss opp på toppen, til slutt. Dessverre var været utrolig dårlig på store deler av turen, noe som spesielt resulterte i et utrolig kort topp-opphold.
Vi våknet til et forrykende vær. Det blåste kuling ute og tåken hang tykt over isen. Dagens marsj var en tur på ca. 23 km og ca. 600 høydemetre.
Vi hadde sett phttps://youtu.be/h11GMY_QkcUå mange bilder av breturer på Svartisen, praktfulle bilder i strålende sol hadde festet seg på netthinnen og drømmen om å oppleve en Svartisen i strålende sol og null vind stod øverst på ønskelisten for denne turen.
Dessverre viste været på Svartisen seg fra sin verste side denne dagen, og turen ble i stedet preget av sterk vind, tett tåke og nedbør. Imidlertid fikk vi på ettermiddagen, på vei tilbake oppleve Tåkeheimen fra sin beste side.
Badet i sol, dekket av hvit snø, med Holandsfjorden langt der nede i det fjerne.
Vi kom tilbake til hytta ved 17.00 tiden, passe slitne, men super fornøyd med dagens tur, selv om vi dessverre ikke hadde sett så mye.
Vi feiret dagen med lommelerker og herlig middag. Utrolig hva som dukker opp på bordet etter hvert. Dagens overraskelse var pannekaker til 9 mann, noe som satte en spiss på dagen. Kvelden ble rundet av ved 22.00 tiden og etter mye strev med nettet fikk vi en oversikt over værvarslet for dagen etter. Det lovet ikke bra.
Mandag 30. april – Det snør vannrett
Målet med dagen var Saltstraumen Brygge, 4 mil sør for Bodø. Men først skulle vi ned fra breen, en tur estimert til 3 timer. Værvarslingen for dagen var ikke oppløftende. Stiv kuling fra sydvest kombinert med nedbør og tåke gjorde utsiktmulighetene for dagen ikke særlig oppløftende.
Etter 5 liter havregrøt til frokost, opprydding og vask, kom vi oss ut av hytta ved 10.30 tiden. Vi fikk vinden i ryggen, og kjente vinden rev og slet i sekken, der vi beveget oss sakte fremover i tåkehavet.
Guidene våre gikk i hovedsak på GPS, med Anniken først og forsøkte å sette kursen. Karl Georg løp frem og tilbake, noen ganger foran, noen ganger bak og noen ganger forsvant han ut i intet. Mye energi i den karen.
Lars Erik dannet baktroppen og styrte etter kart og kompass og høydekurver. I og med at sikten var lik 0, var tempo svært lavt. Interessant å se hvor hjelpeløs man er i forhold til retning, når man er uten faste holdepunkter å styre etter.
Gruppen beveget seg sakte fremover i slalombevegelser, og i løpet av dagen gikk vi sikkert 30% lengre enn vi hadde gjort om det hadde vært klarvær.
Målet for skituren var Holmvassdammen, hvor guidene mente det var brøytet vei frem til. Distansen vi skulle tilbakelegge på ski var ca. 23 km, hvor siste delen av turen var en nedstigning fra ca. 1200 m.o.h. ned til ca. 500.
Ikke bratt, som Jostedalsbreen ved Flatberghytta. Likevel ble dette en strabasiøs og slitsom nedstigning. Etter 3 timer med skigåing i ekstrem vær med tett snødrev, stiv kuling og tåke, passerte vi dagens høyeste punkt på 1200 m.o.h., øst for Ettinden. Deretter bar det nedover. Og for en nedtur. Med null sikt ble nedturen en stor utfordring for oss alle.
Det er utrolig hvordan hodet reagerer når sikten er dårlig, det vil si når det ikke finnes noen holdepunkter. Vi så absolutt ingenting, ingen forhøyninger, ikke hvor bratt det var, absolutt ingenting.
Etter 15 minutter med skikjøring og utallige fall innså vi at her måtte noe gjøres. Full stopp og på med feller, ikke en lett jobb med vinden og snøen piskende inn fra vest. Vi fikk på oss fellene og satte kursen videre nedover, nå i et mer behagelig og rolig tempo, men fremdeles vinglete og med mye fall. Mest av alt imponerte Bjørn, full kontroll på nedkjøringen. Vi var skjønt enige om at det ikke handlet om skiferdigheter, men lavt tyngdepunkt.
Klokken tikket av gårde, banketten på Saltstrumen Brygge var i ferd med å sprekke og vi var våte, utslitte og lei av nedkjøringen, da vi endelig fikk Holmvassdammen i sikte. Stor var skuffelsen da det viste seg at her var det ikke brøytet vei. Etter en kort rast satte vi kursen videre nedover dalen, vi kom oss under tåken, sikten ble bedre og vi økte hastigheten. Kl. 17.51 og på ca. 420 moh dukket veien og taxien endelig opp.
Vi kom oss inn i kjerra og vips var i på veien med kurs for campingen hvor vi skulle hente bagasjen vår. Kl. 20.00 tikket vi inn på Saltstraumen Brygge, og det tok ikke lang tid før badestampen var full av vannførere.
Digg med et skikkelig bad etter 3 dager på Svartisen, 5,5 mil på ski, og 2100 høydemetre i beina. Banketten gikk som planlagt, og badestampen ble igjen fylt med Vannførere, og vi stupte i seng ved 03.00 tiden godt fornøyd med dagens etappe og spent på hva morgendagen ville bringe med Ribtur til Saltstraumen.
Tirsdag 1. mai – Med kinnene bak øra
Vi kom oss opp ved 10.00 vassen i kroppen etter 4 timer i badestampen. Kl. 12.00 stod de fleste av oss i gule overlevelsesdrakter klare for Ribtur i Saltstraumen, mens andre forsøkte å overleve i senga.
Det begynte å bli liv i leiligheten ved 07.00. De mest ivrige av oss ønsket å se Saltstraumen når tidevannet gikk inn i fjorden, resten av oss hadde tid til i vente til den gikk ut ved 13.00 tiden.
Saltstraumen er verdens sterkeste tidevannsstrøm og ligger mellom Knaplundsøya og Straumøya i Bodø i Nordland. Den forbinder Saltfjorden med Skjerstadfjorden. Strømmen blir til når tidevannet fyller denne. Strømmen er tre kilometer lang og på det smaleste bare 150 meter bred. Hastigheten på strømmen er omtrent 22 knop (40 km/t). Fartøyer kan passere Saltstraumen i omtrent to timer etter hver flo og fjære. Under nippflo passerer større vannmasser gjennom Saltstraumen enn gjennom Norges største elver i flomtida. I løpet av omtrent seks timer presses 372 millioner kubikkmeter sjøvann gjennom en 150 meter bred og 31 meter dyp passasje.
Høydeforskjellen på havflaten mellom innersiden og yttersiden av det trange sundet kan være så mye som tre fot (én meter). I et forsøk på å jevne ut de to sidene, øker vannet sin hastighet og minner mest om et elvestryk, som renner begge veier. Saltstraumen skal etter sigende være en av verdens flotteste dykkerdestinasjoner (kåret av National Geographic), og den har et yrende fiske (rikt fiske etter sei) og planteliv.
Vi fikk en forrykende tur i Saltstraumen og fjorden utover for øvrig. De fleste av oss ble tatt litt på senga, da forventningene var en kort tur i Saltstraumen. Skipperen og vår fantastiske turguide, Lars Erik hadde andre planer og etter 2 timer hopping på bølger i opp mot 50 knopp kom vi tilbake til brygga mørbanket, med ett salig glis om munnen, og superfornøyd med det hele. Takk Lars Erik for at du gjorde hele turen så fantastisk.
Om Svartisen Svartisen er egentlig to isbreer. Vestre Svartisen er Norges nest største (221 km²), etter Jostedalsbreen, og Østre Svartisen er Norges fjerde største (148 km²). Den ligger i kommunene Rana, Rødøy og Meløy, alle i Nordland. I tillegg finnes en rekke mindre breer i området, så som Glombreen nord i Meløy og Simlebreen i Beiarn. En av brearmene, Engabreen, var under Den lille istid på havnivå og er nå fastlands-Europas lavestliggende, bare 20 moh. pr 2007. Svartisen er del av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark.
Svartisen er Norges nest største isbre på hele 370 kvadratkilometer. Det er den isbreen på det europeiske fastland som har lavest beliggenhet, bare ca. 20 meter over havet. Det gjør den lett tilgjengelig for breturer og opplevelser. Høyeste punkt på breen ligger 1594 meter over havet og Engenbreen har en tykkelse på opptil 450 meter.
Brearmen Engenbreen, som munner ut i Holandsfjorden, har opp gjennom tiden vært et naturlig turistmål for norske turister – såvel som utenlandske på grunn av sin lette tilgjengelighet.
Navnet «Svartisen» kommer fra «svartis», et gammelt ord som betegner den dype blåfargen i denne isen og kontrasten til den hvite sneen og nyere is på selve isplatået. Ismassene byr på et spekter av ulike fargenyanser fra blank krystallklar is, til turkis – hvit – lys og mørke blåfarger.
Den vanligste ruta over breen på ski starter fra Holmvassdammen (ca 600 moh.) ved Storglomvatnet. Fra dammen setter du kursen mot «Tretten-null-to-høgda» (1277 moh.) og videre over breplatået, godt sør for «Juret» og «Ettinden». I klarvær er dette en av de flotteste turene du kan gjøre på disse breddegrader, med utsikt fra Hamarøy og Lofoten i nord til Træna og de Sju søstre i sør. Turen tar ca. 6 timer.
Også Ett-tind og Juret er vel verd et besøk – her er det nesten så du kan spytte i fjordspeilet 1200 meter under deg. Tar du deg i akt for de langsgående sprekkene i Litlebreen, er Møsbrømtuva et eventyrlig utsiktspunkt, med utsikt både mot blåisen i Engenbreen og himmelstormende tinder rundt Holandsfjorden. Ønsker du ytterligere turinformasjon, ta en titt i DNTs «Breføreren», eller «Til fjells i Nordland».
Oppsummering Lørdag. 5 timer 10 km. Stigning 1200 høydemeter.
Søndag. 23 km totalt. 3 timer og 50 min opp til Snøtindene. (1594). Hjem 2,5 time.
Mandag. 20 km totalt, 7,5 time. Start 10,30. Fremme 18.15. Fra 1070-1300-ned til 420.
Totalt 5,5 mil. 2000 høydemeter. 19 timer på tur som gir en gjennomsnittshastighet på 3 km i timen. Vel blåst! Nå står Vatnajökull, Islands og Europas største bre for tur. En isbre på 8300 km2, 20 ganger større en Svartisen.
Deltakere på turen var Ole Geir, Ola, Bjørn, Gunnar, Trond, Stein, Geir, Lars Erik og Ole Petter, samtlige med erfaringer fra både Jostedalsbreen og Folgefonna. Vi gledet oss stort.
Comments